Den nye stolleken

Da jeg var liten, hendte det at vi lekte stolleken. Akkompagnert av pappas kassettspiller, vandret vi rundt stolene. Helt til musikken stoppet. Alle ville sitte, og alle fikk sitte. Bortsett fra én. Det var alltid en som ikke var kjapp nok. Flink nok. Ikke slu nok til å sikre seg en stol i den himmelske stolsirkel. Og den det gjaldt, ble stående utenfor resten av leken. Fikk ikke være med.

Etter hvert som årene gikk, ble vi lei av stolleken. Vi ville heller spille Tomb Raider og drive telefonterror mot naboene. Stolleken var for barn.

Men, så, etter noen år, begynner leken å ta form igjen. Man leker den ubevisst og alle er med. Ikke bare vennegjengen, ikke bare nabolaget – nei, hele byer er med. Og fylker. Kanskje er også hele landet med. På stolleken. Men dette er en stollek for oss voksne. Barn forstår ikke denne formen for stollek. Forstår ikke at det er om å gjøre å ikke sitte. Om å gjøre å bli stående foran dem som sitter

i kassa på Rimi. For der vil ingen sitte. Og alle slipper. Bortsett fra noen få. Det er alltid noen som ikke er kjappe nok, flinke nok. Ikke slu nok til å sikre seg en plass på riktig side av samlebåndet. De har tapt stolleken. Og alle vi andre leker videre og ler av de som ikke fikk det til. Ler av dem som må sitte ved Rimis endetarm og dele ut poser til oss som fikk i både det og sekk. Og vi er fornøyde. Vi er fornøyde, så lenge vi slipper å sitte i kassa på Rimi.

Musikken fra pappas kassettspiller fortsetter og vi haster videre. Forbi kassa på Rimi, forbi bingoen. Forbi en senka Volvo 240, med sotede ruter og et bakspeil som ruver over en wunderskog som danser i takt med bassens solosang.

Vi er fornøyde så lenge vi traff vår bedre halvdel på et halvfullt diskotek, etter et altfor langt vorspiel. Vi er fornøyde om vi traff den elskede i skiheisen. Eller gjennom jobben. Eller hos en god venn, over en runde Trivial Pursuit. For i kjærlighetens stollek er reglene snudd igjen. Det er om å gjøre å ikke stå. Om vi sitter eller ikke, er ikke så nøye. Så lenge vi slipper å stå
beskrevet i en kontaktannonse. Og vi vil ikke stå som avsendere i brevene som sendes til bill.mrk. sjarmtroll. For da har vi tapt. Da har vi bevist, en gang for alle, at vi ikke er kjappe, flinke og slu nok til å være med på leken.

Men de andre leker videre. Utvikler leken. Legger til nye regler. For hva som er lov og, aller viktigst, for hva som ikke er lov. Ingen vet hvem som egentlig skriver reglene, men når de er skrevet tar det aldri lang tid deltakerne i leken vet om dem.

Ingen konkurrerer i alle grenene, verken i de olympiske vinterleker, eller de olympiske sommerleker. De færreste konkurrerer i alle grener i de korrekte samfunnsleker. Men, vi er alle med. På et eller annet vis. Og vi må tåle steken.