Kræsj

Og så var den der igjen.

Den lå der med en maske av is, som morgenen hadde gitt den.

Rytmen var bra. Høyre bein slang seg foran venstre, før venstre slang seg foran høyre igjen. Nei, ikke slang. Mer bestemt enn det. Jeg løp. Og fikk det til ganske bra.

Helt til den kom.

Ja, selv om det var jeg som egentlig kom til den.
Men jeg vil ikke ta på meg skylden.

Svingen.
Den isbelagte svingen.

Så brått. Skapt av en setning. Jeg mistet fotfestet. Armene greip vilkårlig etter støtte i molekylene. De molekylene som utgjorde ingenting.

Grøft. Skog.