Slem Kristian

I natt var jeg slem. Eller så var jeg det ikke. Jeg husker ikke helt om det var med vilje eller ikke.

Jeg tok nattoget fra Oslo til Sarpsborg og overhørte destinasjonene til de to som satt nærmest meg, to forfyllede østfoldinger. Den ene skulle til Moss, mens den andre skulle til Kambo.

Toget gikk. Karene sovna.

"Neste stopp er Kambo."

Kambomannen sov. Jeg kunne vekket ham. Jeg vekket ham ikke. Jeg ville heller se hva som skjedde når han reiste for langt. Ville han bli sint? Ville han banne? Ville han bli nødt til å betale ekstra? Det kan godt hende jeg ikke tenkte alt dette. Vi skal ikke utelukke at jeg rett og slett ikke tenkte på at han skulle av - før det var for sent.

Han våknet før neste stopp. Ingenting skjedde. Skuffet. Men, jeg fikk en ny sjanse.

"Neste stopp er Moss."

Mossmannen sov. Og sov. Og sov. Jeg var redd jeg ikke skulle få med meg reaksjonen hans, så da vi nærmet oss Sarpsborg fikk jeg mobilen min til å ringe kjempehøyt, før jeg liksomprata altfor høyt i telefonen min. Han våkna ikke. Før konduktøren kom og vekket ham og spurte hvor han skulle.

- Høh?! Moss!
- Der var vi for en time siden. Nå er vi snart i Sarpsborg.
- Ja, da får jeg vel gå av der, da. Hvor er vi nå?
- Snart i Sarpsborg.
- Flott, da er vi snart fremme i Moss.
- Nei, vi var i Moss for en time siden.
- Faen. Har vi kjørt forbi Moss?
- Ja. For en time siden.
- Faen.

Så gikk konduktøren og monologen som nå ble mumlet gikk omtrent slik:

"Faen ... Helvete ... Faen ass ... Helvete ... Faen ... Faen ... Helvete ..."

Så gikk han av toget og satte seg i en drosje som kjørte av gårde mot Moss. Jeg var litt skuffet over reaksjonen.

I bakken opp fra stasjonen kom en gutt spurtende. Like etter kom en politibil rolig kjørende. Siden jeg var i gang med å være kjip, stoppet jeg for å fortelle politiet hvor han løp. Men de spurte ikke, så jeg gikk hjem og sov.