Når det helst usagte blir sagt

Vi har en del kjendiskunder på jobben. Kunstnere, skuespillere, forfattere, musikere og tv-stjerner. Disse skal, og blir, behandlet av oss som alle andre - selv om man lett kan bli ekstra hyggelig mot disse. Vi butikkansatte er også mennesker og synes selvsagt det er gøy med kjente fjes. Men, så lenge vi bare er hyggelige mot dem er det ikke noe problem. Alle setter pris på det hyggelige.

Men, så er det disse andre kundene, hvorav de fleste oppfører seg normalt, men hvorav også noen få klarer å skape pinlige situasjoner. Situasjoner hvor det markeres sterkt at det er en kjendis til stede og hvor kjendisen, tydelig, føler seg ille til mote.

I går var et av de mest kjente fjesene fra norsk tv innom. Dette er kanskje den triveligste av kjendiskundene vi har. Mange kjendiskunder bærer preg av å være kjendiser - de gjemmer seg litt bort. Men denne kjendiskunden oppfører seg som hvemsomhelst og snakker gjerne med andre kunder i køen. Alltid glad og blid. Han oppfører seg rett og slett som en ikkekjendis - og fortjener derfor særlig å behandles som en ikkekjendis - synes jeg.

Men, så har man da denne nordlendingen. Han som sto bak kjendisen i køen. Han som, etter at kjendisen har signert signaturpad-en for de filmene som er leid, utbryter med en unormalt høy stemmebruk:

"Næmmen, se der! Nå fikk du autografen hans! Steike! Den må du ta vare på, så kan du selge den og bli dødsrik! Hoho! Ja, nå var du heldig!"

Så fort har jeg aldri sett denne kjendiskunden forlate butikken. Og så mye har jeg aldri slitt med å finne et fornuftig svar som skulle være begge til lags. Det ble noe sånt som ...

"Heh.."