En mann våkner i sengen sin. Det er mørkt ute og det er ikke vekkerklokken som har vekket ham. Hva som har vekket ham, vet han ikke. Kanskje var det nabohunden som bjeffet. Kanskje var det noen som smalt igjen en dør et sted.
At vår venn ikke vet hva som vekket ham, er egentlig ikke så viktig. Det viktigste for oss nå er at han er våken og at han kommer til å forbli våken i minst en time og tjueåtte minutter til. Hvorfor han kommer til å være våken i minst en time og tjueåtte minutter er heller ikke så viktig. Antageligvis er det tilfeldighetene som har bestemt dette.
Mannen strekker på seg og griper etter klokken. Han finner den ikke, men ser på mobiltelefonen at den er to minutter over halv seks på morgenen. Krana på kjøkkenet drypper ikke og mannen snur puta for å få den kjølige siden opp, før han prøver å få sove igjen.
Så ringer det på døren. Søvnen som aldri ble påbegynt avbrytes og mannen går for å åpne. Han er for trøtt til å lure på hvorfor noen vil besøke ham på denne tiden av døgnet. For hans del, dreier spørsmålet seg heller om hvem det er som vil besøke ham på denne tiden av døgnet.
Det er politiet. To av dem. En mann og en dame. De har med en hund.
Mannen har aldri hatt besøk av politiet før og vet ikke helt hvordan man skal ta i mot politiet. Men han må i det minste gjøre så godt han kan. Han setter på kaffen og åpner skapet for å se etter noen Mariekjeks. Noe må han jo by på.
Han finner bare en pakke knekkebrød av den grove typen. Det får duge. Man kan ikke forvente så mye når man kommer på besøk på denne tiden av døgnet. I hvert fall ikke når besøket er av den uanmeldte typen.
Ordet uanmeldt får mannen til å huske at han ikke slapp inn politiet. Han sa ikke engang hei. Flaut. De står vel der og ler av ham nå, tenker mannen.
Det gjør de ikke. De står ikke der og ler, for de står der ikke i det hele tatt.
Før mannen rekker å tenke at det var uhøflig av dem å bare gå, blir han forflyttet, først en halv meter til høyre, så en halv meter til venstre. Sånn omtrent. Når han får summet seg, forstår han at den første forflytningen skyldtes at den kvinnelige politibetjenten kom løpende bakfra, på hans venstre side, og dultet borti ham i forbipasseringen. Den andre forflytningen skyldtes en liknende manøver fra den mannlige politibetjenten. Men, denne gang på høyre side. Når mannen får summet seg enda litt mer, forstår han at han nå står på akkurat samme sted som han gjorde i utgangspunktet.
Han går til et åpent vindu og ser ned på gaten. De to han nettopp hadde besøk av, står ved en bil. Mannen gjenkjenner bilen. Det er drosjebilen til Eriksen. Bilen uler, slik den ville gjort ved et eventuelt innbruddsforsøk. Denne gangen er det ikke snakk om noe innbruddsforsøk. Denne gangen er det snakk om flaks for Eriksens del, siden han bor to kvartaler nedenfor og ikke hører alarmen.
Mellom politiet og bilen befinner det seg en mann. Han presses mot bilen, og det er antageligvis dette som gjør at alarmen har gått. Det er politikvinnen som presser. Kanskje hun er feminist, tenker vår venn. Politikvinnen gir seg ikke før hennes mannlige kollega har satt håndjern på den arresterte. De fører ham raskt til politibilen som står parkert på skrå midt i veien.
Mannen i vinduet gjesper. Han er trøtt og nysgjerrig. Nysgjerrig på hva som har skjedd. Men, aller mest er han trøtt og han bestemmer seg for å gå tilbake til sengen, så snart politibilen er kjørt.
Etiketter: ord
