På limpinnen

Da jeg satt på flyet til Newcastle tittet jeg ut på vingen og fikk en rar følelse.

Det var ikke meningen at vingen skulle være der, sånn høyt oppe i lufta. Ei heller skulle flyet være der - og ihvertfall ikke vi. Det passet ikke inn med resten av himmelen og så bare absurd ut.

Jeg fniste litt inni meg.
Vi lurte naturen.

Hjemme igjen

Jeg har ikke vært i Halden de siste fem dagene.
Jeg har vært i England. England er ikke London, men London er i England. Jeg har ikke vært i London, men jeg har vært i Middlesbrough.

I Middlesbrough er det mye søppel og kriminalitet, men det er også mange studenter. 70 000, sies det. I Middlesbrough er også Kristin. Jeg har lånt hybelen til kjæresten hennes.

I England har jeg gjort litt av hvert. Jeg har spist sushi og pizza med egg og geitost. Jeg har også spist flere ting, men de kommer jeg ikke på nå. Man kan ikke alltid fortelle om alt man spiser. Da blir det fort mye matprat. Jeg klarte å motstå fristelsen for å skrive dott NO.

I England var jeg ikke bare i Middlesbrough. Jeg var også i York, Newcastle, Durham og en liten landsby. Newcastle var fint. Nesten som Norge. Jeg er nok litt hjemmekjær av meg.

Jeg tok dessuten et bilde av en jente som prøvde å snike på toget. Det var litt gøy, for hun så i kameraet akkurat da jeg tok bildet.

Kontroll

Vil ikke fingeren, etterhvert som man holder den under springen, få samme temperatur som vannet, slik at det ikke lenger vil være mulig å vite hva som er lunkent vann?

Når mattebokforfatteren lar seg rive med

Knut Ole Lysø har i boken Statistikk og sannsynlighetsregning skrevet en liste over situasjoner og resultater vi kanskje vil tallfeste sannsynligheten for. Jeg ble litt sjarmert av punkt åtte:

---Situasjon----------Sannsynligheten for
8. Atomkraftverk ---at en reaktorkjerne skal smelte (alles store
------------------------skrekk!!)

Søtt :)

Som mordere

"... Noen av dem har svart hår og ser ut som tatere, andre har rødt hår og fregner og ser ut som mordere."

Agnar Mykle, Rubicon

Som en dårlig film.

Livet mitt har blitt som en dårlig film, sa han og la hodet i hendene.

Men i den dårlige filmen ville han ikke truffet henne, som ingen av dem senere har klart å gi noen logisk forklaring på, under et fastkilt kumlokk i Damhauggata i Halden.

De ville heller ikke, som en konsekvens av sitt første møte, hatt sin første date på byrådsleder Hansens kontor.

Og de ville i hvert fall ikke endt opp i retten to måneder senere, på grunn av det som skjedde på veien hjem fra sistnevnte kontor.

Den dårlige filmen ville riktignok hatt med tårene etter endt rettssak, men de ville vært av den glade typen, glade fordi de ble frikjent.

Hadde de blitt dømt i den dårlige filmen, ville de holdt sammen, på tross av årene i to forskjellige fengsler, og de ville truffet hverandre igjen over kumlokket i Damhauggata, 5 år senere. De ville fått barn og en hund med stor omsorg for hele familien.

I den dårlige filmen ville han ikke sittet med hodet i hendene nå. Ensom og forlatt.

Den nye stolleken

Da jeg var liten, hendte det at vi lekte stolleken. Akkompagnert av pappas kassettspiller, vandret vi rundt stolene. Helt til musikken stoppet. Alle ville sitte, og alle fikk sitte. Bortsett fra én. Det var alltid en som ikke var kjapp nok. Flink nok. Ikke slu nok til å sikre seg en stol i den himmelske stolsirkel. Og den det gjaldt, ble stående utenfor resten av leken. Fikk ikke være med.

Etter hvert som årene gikk, ble vi lei av stolleken. Vi ville heller spille Tomb Raider og drive telefonterror mot naboene. Stolleken var for barn.

Men, så, etter noen år, begynner leken å ta form igjen. Man leker den ubevisst og alle er med. Ikke bare vennegjengen, ikke bare nabolaget – nei, hele byer er med. Og fylker. Kanskje er også hele landet med. På stolleken. Men dette er en stollek for oss voksne. Barn forstår ikke denne formen for stollek. Forstår ikke at det er om å gjøre å ikke sitte. Om å gjøre å bli stående foran dem som sitter

i kassa på Rimi. For der vil ingen sitte. Og alle slipper. Bortsett fra noen få. Det er alltid noen som ikke er kjappe nok, flinke nok. Ikke slu nok til å sikre seg en plass på riktig side av samlebåndet. De har tapt stolleken. Og alle vi andre leker videre og ler av de som ikke fikk det til. Ler av dem som må sitte ved Rimis endetarm og dele ut poser til oss som fikk i både det og sekk. Og vi er fornøyde. Vi er fornøyde, så lenge vi slipper å sitte i kassa på Rimi.

Musikken fra pappas kassettspiller fortsetter og vi haster videre. Forbi kassa på Rimi, forbi bingoen. Forbi en senka Volvo 240, med sotede ruter og et bakspeil som ruver over en wunderskog som danser i takt med bassens solosang.

Vi er fornøyde så lenge vi traff vår bedre halvdel på et halvfullt diskotek, etter et altfor langt vorspiel. Vi er fornøyde om vi traff den elskede i skiheisen. Eller gjennom jobben. Eller hos en god venn, over en runde Trivial Pursuit. For i kjærlighetens stollek er reglene snudd igjen. Det er om å gjøre å ikke stå. Om vi sitter eller ikke, er ikke så nøye. Så lenge vi slipper å stå
beskrevet i en kontaktannonse. Og vi vil ikke stå som avsendere i brevene som sendes til bill.mrk. sjarmtroll. For da har vi tapt. Da har vi bevist, en gang for alle, at vi ikke er kjappe, flinke og slu nok til å være med på leken.

Men de andre leker videre. Utvikler leken. Legger til nye regler. For hva som er lov og, aller viktigst, for hva som ikke er lov. Ingen vet hvem som egentlig skriver reglene, men når de er skrevet tar det aldri lang tid deltakerne i leken vet om dem.

Ingen konkurrerer i alle grenene, verken i de olympiske vinterleker, eller de olympiske sommerleker. De færreste konkurrerer i alle grener i de korrekte samfunnsleker. Men, vi er alle med. På et eller annet vis. Og vi må tåle steken.

Premierefest

Radioprogrammet vårt, Ren Staffasje, hadde premiere i går.
Jeg tror ikke så mange hørte på, for det er ingen som hører på studentradioen, men

det ligger her: www.renstaffasje.com
Bare å laste ned.

Jeg har vinhode.

Salt og pepper

Revy og humorradio. Dag og natt.

Men nå skriver jeg manus

til dystre kortfilmer. To
om det mørke.

Ukjente veier

Jeg liker å gå tur på steder jeg aldri har vært før.
Gå hit og dit og la magefølelsen bestemme hva som er rett vei. Uten å ane hvor jeg egentlig er.

Helt til jeg kjenner meg igjen og verden blir litt mindre. Fordi to biter blir bundet sammen.

Jeg synes folk burde velge så treige transportmidler som mulig når de skal forflytte seg. Jo fortere det går, jo mindre skjønner man sammenhengen i verden. Og når man har funnet det et transportmiddel med rett treghet, bør man innarbeide en vane med å prøve en ny vei hver gang man skal til et sted. Så ser man at steder ikke bare har parvise sammenhenger.

Folk flyr for mye.